Vår barnefaglige mekler, Daniel, har videreutdanning i familieterapi og er straks ferdigutdannet psykolog. Han jobber til vanlig på institusjon for barn med autisme. Han har også psykologpraksis ved en poliklinikk for pasienter med rus- og spillavhengighet. I tillegg har han tidligere jobbet på familiesenter med kartlegging av samspill og omsorgspraksis hos ulike familier. Daniel har erfaring som nemndsmedlem i Fylkesnemda for barnevern og sosiale saker. Han har en internasjonal sertifisering som mekler.
Siden Daniel begynte som mekler i MEKLE i august 2021 har han hjulpet et bredt spekter av familier. Familiene trenger bistand til å bli enige om foreldresamarbeid, samværsordninger, foreldreansvar og bosted i forbindelse med samlivsbrudd.
Vi har stilt Daniel noen spørsmål for å bli bedre kjent:
Det aller beste med mekling er at vi kan finne gode løsninger som ivaretar barnas og foreldrenes behov og interesser. I motsetning til rettslige prosesser, der det fort blir utpekt en vinner og en taper, kan vi få til løsninger der begge foreldrene føler at de går ut med en bedre avtale enn da de kom inn i møtet. I tillegg opplever jeg at mekling passer godt til barne- og familiesaker siden disse sakene handler om barn i utvikling. I våre meklinger er vi opptatt av at løsningene skal være bærekraftige og kunne gjennomføres over tid. Dette er grunnen til vi ofte inngår midlertidige avtaler slik at både foreldre og barn har mulighet til å teste ut ordninger, før vi møtes på nytt og inngår en permanent avtale i saken.
Jeg opplever at foreldrene i våre saker ofte har behov for å snakke ut om det som er underliggende i konflikten. Dette er noe vi bruker mye tid på i mekling, slik at vi som meklere forstår hva som er viktig for foreldrene i sakene. Jeg tror at mange opplever at konflikten reduseres gjennom mekling siden vi gir begge parter tid og rom for å lufte sine tanker og snakke ut om det som er viktig for dem.
Jeg tror min erfaring med arbeid i komplekse familiesaker fra tidligere, kombinert med interesse og evne til å snakke med mennesker, gjør meg til en god mekler. I tillegg er jeg tålmodig og holder godt ut i konfliktfylte saker. Jeg har tro på at de aller fleste i bunnen vil hverandre vel, selv om det ikke alltid fremstår sånn i konfliktfylte familiesaker. Derfor forsøker jeg å hjelpe foreldrene til å innta den andres perspektiv og samtidig anerkjenne hvilken påvirkning de selv har i konflikten. Dette tror jeg er viktig når man skal møtes for å komme frem til løsninger i saker som er vanskelige.
Til vanlig jobber jeg med terapi som skjer over mange måneder eller til og med år. Det er lange og krevende endringsprosesser. I MEKLE er prosessene kortere og har et klart og tydelig løsningsfokus. Dette finner jeg svært spennende. I meklinger benytter jeg mange teknikker fra terapirommet, selv om fokuset for møtet er å lande en konkret løsning. Det er spennende å se hvordan min erfaring fra terapi kommer godt med i møtene slik at vi kan lande gode løsninger som ivaretar både foreldre og barn. I tillegg synes jeg det spennende å få være en del av et selskap med et svært sterkt meklingsfaglig miljø der ulike faggrupper er representert.
Som mekler i barne- og familiesaker opplever jeg mange gode øyeblikk. Det er spesielt fint å se at foreldre som har stått i vanskelige konflikter over lang tid kan anerkjenne og forstå den andres behov og interesser. Det er ofte det som skal til for at vi finner gode løsninger sammen i meklingsprosesser.
En sak jeg husker spesielt godt var to foreldre som hadde gått fra hverandre og trengte hjelp til å finne en god samværsordning for deres felles barn. Underveis i meklingen ble det tydelig at foreldrene hadde hatt dårlig kommunikasjon over lang tid, helt frem til bruddet. Da vi gikk dypere inn i hva som forårsaket bruddet kom det frem at begge opplevde at bruddet hadde skjedd for raskt og at de egentlig var usikre på om det var riktig for dem å gå fra hverandre. Meklingen snudde brått fra å handle om samværsordning til at vi snakket om vanskelige temaer som foreldrene ikke hadde klart å snakke om på egenhånd over flere år. Gjennom møtet ble vi enige om at foreldrene skulle møtes for å snakke ut. Noen uker senere tok jeg kontakt igjen og fikk da vite at foreldrene hadde begynt å gå i parterapi og ville gi forholdet en ny sjanse. Med andre ord en litt annen vending enn det som er vanlig i våre barne- og familiesaker! Det var veldig hyggelig å høre at det hjalp dem å snakke ut om det som hadde vært vanskelig og at løsningen var å jobbe for forholdet.
